Å stoppe opp er ikke å miste tid

Vi tror mange problemer oppstår fordi mennesker begynner å løpe før de vet hvor de skal. Vi gjør det motsatte. Vi stopper opp.

Det er en upopulær anbefaling. Å stoppe opp ser ut som å ikke gjøre noe, og i en organisasjon under press er det å ikke gjøre noe det vanskeligste av alt å forsvare.

Målvakten som burde blitt stående

Det finnes en studie som beskriver problemet presist, og den handler om fotball. Michael Bar-Eli og kollegene hans gikk gjennom 286 straffespark fra toppligaer og mesterskap. Målvakten må velge før hun kan se hvor ballen går. Ut fra hvordan skuddene faktisk fordeler seg, er det beste valget å bli stående i midten.

Målvaktene hopper nesten alltid. Til høyre eller til venstre, men de hopper.

Forklaringen forskerne foreslår, er at det føles verre å slippe inn et mål mens du står stille enn mens du kaster deg. Normen er å handle. Å la være krever en begrunnelse, selv når det er det riktige.

Vi kjenner igjen mønsteret i møterom. Det er lettere å forsvare et tiltak som ikke virket, enn å forsvare noen uker der man forsøkte å forstå.

Det gjelder også oss. En rådgiver som kommer inn med et forslag den første uken, ser kompetent ut. En som sier «jeg har ikke forstått dette godt nok ennå», ser ut som en som ikke kan faget sitt. Vi har kjent på den fristelsen, og vi kjenner på den fortsatt.

Femten minutter

Det finnes tall på den andre siden også. Giada Di Stefano, Francesca Gino, Gary Pisano og Bradley Staats undersøkte hva som skjedde da nyansatte i et kundesenter hos Wipro i Bangalore fikk bruke de siste femten minuttene av dagen på å skrive ned hva de hadde lært.

De gjorde det knapt 23 prosent bedre på den avsluttende prøven enn de som brukte de samme femten minuttene på å jobbe videre.

Forskerne mener mekanismen er tro på egen mestring. Når du setter ord på hva du har lært, blir læringen din, og du går inn i neste oppgave med en annen forventning til deg selv.

Femten minutter er altså ikke en pause fra arbeidet. Det er den delen av arbeidet som gjør resten verdt noe.

Hvorfor det likevel ikke blir gjort

Femten minutter er ikke mye. Likevel er det nesten alltid det første som ryker. Grunnen er at refleksjon ikke har noen som venter på den. Et møte har deltakere. En frist har en mottaker. En stille halvtime har ingen som merker at den ikke ble noe av.

Derfor må den ha en plass, ikke en intensjon. En fast halvtime i kalenderen. Ett spørsmål som stilles hver gang. Et sted svarene samles, slik at det går an å lese dem igjen om et halvt år.

Det høres byråkratisk ut for noe som skulle være ettertanke. Men det som ikke har en plass i uken, skjer ikke, uansett hvor enige alle er i at det burde.

Hva vi gjør med det

Vi begynner de fleste oppdrag med å ikke foreslå noe. Vi lytter, vi observerer, vi spør. Ikke fordi det er en metode, men fordi vi ikke tror et terreng lar seg forstå fra utsiden på en ettermiddag.

Og vi avslutter aldri et oppdrag med leveransen. Vi ser tilbake. Hva lærte vi, hva fungerte, hva ville vi gjort annerledes neste gang.

Du trenger ikke et program for å prøve dette. Du trenger femten minutter på slutten av en dag, og viljen til å la dem se ut som om du ikke gjør noe. Hvor står du akkurat nå, og hvor er den neste varden du trenger å finne?