Den beste teknologien er den du ikke legger merke til

Vi ser på kunstig intelligens som et verktøy. Ikke en erstatning. Alt annet vi mener om teknologi, er egentlig bare en utdyping av den setningen.

Vi liker teknologi, og vi tror kunstig intelligens kommer til å forandre måten vi arbeider på. Men teknologien skal aldri stå mellom mennesker. Den skal hjelpe dem.

Prisen på å bli avbrutt

Gloria Mark ved University of California, Irvine har fulgt kontorarbeidere gjennom arbeidsdagen i over tjue år, med observatører som noterer hver eneste avbrytelse. Ett av funnene hennes blir sitert ofte: etter en digital avbrytelse tar det i snitt rundt 23 minutter før man er helt tilbake i en krevende oppgave.

Et annet funn sier kanskje mer. I 2004 målte hun at vi i snitt ble værende på én skjerm i to og et halvt minutt før vi byttet. I nyere målinger er tallet 47 sekunder. Og omtrent 44 prosent av avbrytelsene kommer ikke utenfra. De kommer fra oss selv.

Vi trekker det fram fordi det sier noe om hva vi bør kreve av verktøyene våre. Et verktøy som ber om oppmerksomheten din, tar ikke bare de sekundene varselet varer. Det tar resten av veien tilbake også.

Det er en test det går an å bruke på hvert eneste verktøy dere har: hvor ofte ber det om noe, og hva får dere igjen hver gang det gjør det? De fleste organisasjoner har aldri stilt det regnestykket opp. De har bare lagt til ett verktøy av gangen, hvert av dem fornuftig alene.

Hva vi bruker den til

Vi bruker gjerne kunstig intelligens til idéutvikling, research, strukturering, oppsummering, analyse og språkvask. Alt sammen er oppgaver som ellers tar tid fra det som betyr mest.

Vi automatiserer oppgaver. Vi automatiserer aldri relasjoner. Et menneske som er i kontakt med Varde, skal alltid oppleve å snakke med et menneske, selv om systemer i bakgrunnen gjør hverdagen enklere for oss.

Der vi ikke bruker den

Vi bruker ikke kunstig intelligens til å formulere en vanskelig tilbakemelding til et menneske. Ikke fordi den ikke ville klart det, men fordi arbeidet med å finne ordene er en del av det å ta ansvaret. Den som lar en maskin skrive setningen, har heller ikke helt bestemt seg for å si den.

Vi bruker den heller ikke til å tolke hvordan mennesker har det. Et verktøy kan telle ord i en undersøkelse. Det kan ikke høre at noen svarte «det går fint» på en annen måte enn forrige måned.

Og vi lar den aldri være det siste leddet. Noe et menneske skal lese, skal et menneske ha lest først.

Ansvar kan ikke automatiseres bort

Alt vi publiserer, alt vi anbefaler og alt vi beslutter med hjelp fra teknologi, skal kvalitetssikres av et menneske før det når verden.

Det er ikke en forsiktighetsregel. Det er en ansvarsfordeling. Maskinen kan ta oppgaven. Den kan ikke ta ansvaret.

Når teknologien er god

Den beste teknologien er den du ikke legger merke til. Den gjør kunnskap lettere tilgjengelig. Den gjør oppfølging enklere. Den husker det som er viktig, slik at et menneske slipper. Og så trekker den seg tilbake.

Testen vi bruker er enkel: hvis all teknologien forsvant i morgen, ville menneskene fortsatt oppleve at vi var til stede? Er svaret ja, har vi brukt den riktig.

Og et spørsmål til, som er ubehageligere: er det noe i måten dere bruker teknologi på i dag, som gjør at et menneske føler seg mindre sett, ikke mer?